Utvalgte dikt og foto av Frøydis W Sagen

Til ein ven.

Ikkje steng meg ute frå ditt liv….eg høyrer til der.

Alt du saknar kan eg gje deg. Vær meg nær.

Ikkje vend ryggen til når dagen er endt.

Eg vil tenne ljos i ditt andlet, sjå deg tent.

Når du er svak og treng til kvile, byr eg deg fred.

Når ditt hjarte er sorgfullt er mitt også det.

Eg veit at du lengtar kjære…ikkje snu.

Vi har eingong smaka kjærleik eg og du.

2006

Lamento.

(A night in Tueneset)

Nattsvart ventar himlen på spektakulær framsyning.

Diamantslepne stjernar vaktar alt liv - alt rom.

Nattpust sviv over fjellryggen raslar i lyngen

sukkar nedover fjellsida og over husa og engane.

Bryt ikkje stilla med ord - rop – eller tonar.

La natta vere musikken i deg.

La måneljoset bli eitt med deg og lyfte deg mot ny undring. 

Strekk handa ut og rør Guds storleik.

Grip etter nattkvelvingen og anda stille.

Mot aust.

Så vender eg andletet mot aust.

Ein fargesprakande hausthimmel vaknar opp av sitt nattlege leie.

Kjølege drag sveipar lufta - varslar vinterens kome.

Fjella ber vinterbunad no.

Havet svartnar

og dreg attende si leikande spillande låt av sevje og ljos.

Undrande står eg –

lengtande mot fødselen av ein ny vår.

Ord om å elske.

Det var så mangt å si

men ord strakk ikke til.

Mitt ønske var å elske

i drømmen gikk jeg vill.

Du sa jeg ikke elsket -

du sa det hardt og kort.

Jeg kjente stikk av sårhet

jeg hadde gått meg bort.

Hvem var jeg -denne kvinne

som ikke maktet gi?

Som ikke fant de rette

og enkle ord å si?

At tro kan flytte fjell

har jeg hørt og lest og sett.

Men tro kan ikke gi meg

de ord som kjennes rett.

De ord som gir deg visshet

og trygghet for at vi.

Kan elske kun hverandre

fra nå til evig tid.

Frøydis W Sagen. 03

Mine juveler

Hva funkler i lys og hva glede gir- juveler i vakre farger.

Topas og smaragd, diamant og safir, min oppmerksomhet gjerne fanger.

Jeg har juveler av stor verdi som i penger ei kan vurderes.

Som stadig sin skjønnhet og glede vil gi, og hvis ytre ei funkler forgjeves.

Den største er som en rød gylden frukt- slik vi finner dem når det blir høst.

Dens indre liv synes sjeldent smukt, og gir liv til den smukkes røst.

Den andre er mørk og dyp i sin lød - en juvel med en underfull glans.

Den lyser opp med sin varme glød, viser styrke i spill og i dans.

Den minste er fager, så lys og så klar, den glitrer om kapp med de andre.

Den gir meg gleder… ja alt hva den har, og ei uten den vil jeg vandre.

Du har nok forstått at min rikdom er stor, juvelene er virkelig fine.

For jeg er de skjønne juvelens mor, og de …er døtrene mine.

Frøydis Walstad.

1985